Dagens mediebilde er stappet fullt av konkurransepreget underholdning, der kun vinneren blir hyllet. UKM er ingen konkurranse.

Arv, miljø eller hardt arbeid?

Vi ser ungdommer stå på TV og synge bedre enn noen kan forestille seg. Vi ser ungdom danse sånn at tårene triller hos seerne. “Åh, så talentfulle”, sier vi kanskje. Men hvor kommer dette talentet fra? Er det noe som enkelte er så heldige å få utlevert ved fødselen? Eller er det et resultat av tusenvis av øvingstimer? Kanskje det er dyrket fram av et støtteapparat, gjennom eksponering og gode rollemodeller? Selvsagt er det en blanding av alle – arv, miljø og hardt arbeid.

Talentfabrikk?

Igjen dukker spørsmål opp. Skal vi dyrke den som viser størst talent, eller skal vi smøre ressursene tynt utover sånn at alle får litt? Vi i UKM mener det er plass til alle. Og vi har sett det gang på gang; med litt ekstra tro på seg selv, med støtte fra folk rundt seg, har det poppet opp mange “Late bloomers”. På UKM er det rom for å vokse, for å komme ut av skallet og vise hva som virkelig bor der inne.
Ungdommene er ofte ikke klar over “det virkelige” talentet sitt. Det hender at det kommer noen til UKM med en gitar i hånda og reiser hjem som standup-komker. Et nytt talent er oppdaget. På UKM får nemlig ungdommene mulighet til å prøve nye ting, gjerne i pausene, på kveldstid eller på workshoppene. Det er ingen som setter grenser for hvilket talent ungdommene kan utforske.

Bare supertalenter?

Ikke så mange får bli med på konkurransene på tv. Ikke så mange tør å melde seg på heller. På UKM er det plass til alle. Her er det ingen som stemmer deg ut og ingen som har som mål å lage “god TV” ut av deg. Hos UKM får alle sjansen til å vise, og noen ganger finne, sitt talent.